Veien mot Kilimanjaro - Tanzania

Utdrag fra reisebrev etter tur til Tanzania høsten 2004.

Dette er historien da fire norske sykepleierstudenter og en sivilingeniør skulle bestige Kilimanjaro, Afrikas tak, verdens høyeste frittstående fjell. Stedet hvor gutter blir til menn, damer blir til fjellgeiter og steinbukkene får testet staheten sin.

Den lokale guiden, Ally, hentet oss i leiligheten i Moshi som er byen nedenfor fjellet. Vi kjørte opp til porten på 1420m hvor den klassiske Marangu-ruten, også kalt Coca-cola-ruten, begynner. Vi signeres inn. Det pakkes og drikkes vann. Nervene er i helspenn. Hylingen ble ikke mindre når 4 sykepleiere skriver seg inn etter 2 unge, kjekke leger fra Australia. Kanskje klisjeene fra legeromanene er sanne, hva vet jeg. Guiden angret nokså kjapt at han hadde banket inn at vi minst måtte få i oss 3-4liter vann per dag. Line som definitivt ikke kan ha festblære skulle egentlig hett skvettlappen, for hun måtte på do hele tiden. Og er det sånn at en jente tenker at man skal på do, ja da må gjerne hele gjengen gå. Sånn for sikkerhets skyld. Første etappe gikk gjennom regnskogen. Veldig vakkert og frodig. Turen tok rundt 3 timer. Vi gikk sakte for å tilpasse oss høyden. Mona som mente at hun måtte gå baklengs for å klare å gå så sakte grudde seg til dagen etterpå. Da skulle vi gå enda saktere.

Vel fremme ble vi innlosjert på små 4-manns hytter. Disse er visstnok sponset av Norge. Jeg håper at det ikke er nordmenn som har bygget dem for de var svært trekkfulle. Line og jeg havnet på rom med en middelaldrende fransk dame som vi døpte fjellgeita da hun spratt oppover som ingenting hadde skjedd. Hun la seg før oss og da vi skulle legge oss oppdaget vi at det ikke gikk an å låse døra. Guiden hadde gitt streng beskjed om at det måtte vi. Dette stoppet ikke Line som lagde en vaskeekte dørfelle. Dere skulle sett uttrykket til Fjellgeita da hun skulle på do om morgenen og måtte fjerne skoene som sto på høykant, nøkkelen som lå og vippet og knitreposen over. Hun forstod forøvrig lite av hva vi sa både på engelsk og fransk. Etter hvert snek jeg også meg ut på do. Når jeg nærmer meg hører jeg: "Hi, didn't catch your name last night". Jeg kikker opp og der står den ene australske legen. Jeg stod der i en sidrumpa stilongs, håret til alle kanter, skikkelig dotrengt og morgentrøtt. Jeg var med andre ord veldig klar for å småprate litt. Ikke nok med det, der kom kompisen også, jeg var nødt til å lire av meg noen fraser og presse fram et SATSsmil.
Etter frokost var det ut å gå igjen. Landskapet forandret seg veldig og snart føltes det som vi var i Norge. Lyng og stein overalt. Da vi kom til en kjempe oppoverbakke, trodde jeg at jeg skulle dø. Det ble fort glemt da vi kom opp og så at kokken hadde laget lunsj, dekket på med duk og greier. Dette føltes med ett som vi var på skikkelig luksusferie. Vel fremme til noen enda mer trekkfulle hytter (3700moh) skulle vi ha en ettermiddagshvil. Den ble avbrutt av at vi fikk musebesøk. Se for dere 4 jenter hoppe opp i overkøya mens de hyler vilt "gjør noe, gjør noe".Siden det ikke var plass til flere i senga ble jeg den som "måtte gjøre noe". Jeg tok en stav og klarte dermed å skremme musa slik at den forsvant under senga i en sprekk.Hylingen tok da nye høyder. Line og Johanne nektet å komme ned. Da kom en svenske vi var blitt kjent med forbi. Han var ikke mye til hjelp. Han stod bredbeint på gulvet og konstaterte at det sikkert var mer enn en mus i hytta, mens han sperret inngangen slik at musa umulig kunne løpe ut. Håpløst tilfelle!
Vi la oss litt for å hvile, jeg hadde skikkelig hodepine og hadde akkurat sovnet da Mona hoppet til. En mus hadde akkurat løpt foran fjeset hennes. Det var like greit å stå opp og begynne på ettermiddagens aklimatisering. Vi skulle gå opp til 4000m og ned igjen. Det gikk overraskende lett, hodepinen forsvant og alt var bare lykke enn så lenge.

Siste transportstrekke begynte dagen etter. Endeløse sletter i ørkenlandskap. Jeg hadde skikkelig vondt i nakken og Gro tilbød seg massasje. Det funket første gangen, men andre gangen trykket hun på noe som gjorde at jeg ble skikkelig kvalm. Jeg klarte å komme meg til lunsjstoppet. Der var en do og diareen var igang. Naivt å tro at man ikke skal reagere på maten til tross for at den var god. Mona begynte også å bli syk. Vi kom opp til siste hytte. Her var det så kaldt at vi måtte ta på alt vi hadde av klær. Line og Johanne delte sovepose til stor glede for en tysker vi bodde på rom med. Jeg hadde nå også fått feber og lå i soveposen i fosterstilling og frøs som en gærning mens jeg ba til høyere makter om at jeg skulle klare å komme meg på beina noen timer senere.

Vi fikk middag og noen timer på øye før det virkelig alvoret var igang. Vi gjorde oss klar, noe som var temmelig kjapt da vi sov i tøyet. Så var vi igang. Mona sin lykt sluttet å virke før vi kom bort til bakken. Hun hadde maksimal uflaks for kameraet hennes konket ut allerede første dagen. Vi gikk aldri lengre skritt enn en halv fotlengde. Vi snirklet oss oppover. Det gjorde vondt å puste. Jeg lagde min egen mantra inne i hodet som jeg repeterte så og si hele turen opp: Sett den høyre foten foran, sett den venstre foten foran, sett den høyre foten foran, sett den venstre foten foran…..
Sett den høyre foten foran, jeg er kvalm.Sett den venstre foten foran, sjekk den stjernehimmelen det var vakkert. Sett den høyre foten foran, klag ikke under stjernene på mangel av lyse punkter i ditt liv. Sett den venstre foten foran, sannelig kaldt her i Afrika. Sett den høyre foten foran, snørra renner, heldigvis ikke blod. Sett den venstre foten foran, et stjerneskudd, jeg ønsker å komme opp! Sett den høyre foten foran, slutter ikke den guiden å synge klikker jeg. Sett den venstre foten foran, der spretter sannelig Fjellgeita forbi, osv
Etter 5 timer tipper jeg at det eneste Johanne og Line hadde i hodet var: Jeg fryser!!! Da var vi på 5400moh og de snudde fordi de ikke klarte å holde varmen. Like etter begynte turens verste etappe. Det var en steinrøys av dimensjoner, sola begynte å komme opp og man innså at det var et godt stykke igjen. Da ble rytmen mer sett en fot foran, pust,pust, stønn, pust, sett en fot foran, pust, pust, se Mona spyr, pust, sett en fot foran og etter en god stund var vi på første topp, Gillmanns point 5600moh. Mona var blitt skikkelig dårlig, jeg hakket tenner, mens Gro var imponerende frisk og serverte sjokolade, klemte og stelte med oss. Mona lå rett ut og ville bare sove, det så ikke bra ut i den steinhaugen. Vi fikk støttet henne opp så vi fikk et bilde. Jeg fikk da øye på den høyeste toppen og fikk det mamma vil kalle for los. Jeg sluttet å fryse og spurte guiden om det var mulig å komme dit. Han var ikke helt fornøyd med innsatsen min og sa at da måtte vi gå fortere. "Klart jeg kan!" svarte jeg. Vi fikk en annen guide til å følge Mona ned. Gro og guiden satte i gang i et tempo som gjorde at jeg fikk kalde føtter, men guiden forsikret meg om at det ikke skulle gå så fort. Så var det på den igjen, nærmere to timer. Gro tygde mariekjeks, jeg tenkte først høyre, så venstre.
Vinden blåste mer og mer og det ble kaldere. Landskapet var preget av store isbreer, utrolig flott. Så var vi endelig på toppen!! Hadde jeg orket skulle jeg løpt rundt og skreket, men Gro var nå kald og mente at vi burde rasjonalisere på bildene og komme oss ned.

Gro og guiden skrudde opp tempo og forsvant i forveien. Jeg tenkte bare på at jeg hadde klart det helt til jeg innså at det faktisk var et ganske langt stykke ned til hytta også. Jentene nede på hytta begynte å bli bekymret for vi brukte lang tid nedover og de hadde sett oss i kikkerten. De var også sultne og kokken nektet å servere lunsj før vi var nede, så man kan vel lure på om det var sulten eller bekymringer som gjorde at de sendte opp kokken for å møte oss. Han var skikkelig snill og bar sekken min. Desverre snakket han veldig lite engelsk så samtalen var som følger: ”You, Top, Congratulations!”
Snaue 12 timer etter start var jeg nede og juice har aldri smakt så godt. Jeg hadde så mye støv i øynene at jeg nesten ikke kunne se, men det kunne være det samme. Jeg har vært på toppen, jeg har vært på toppen!.
Etter lunsj hvor jeg ikke orket å spise noe, ( Hvem skulle tro at jeg noen gang ville miste matlysten! ) begynte vi å gå igjen. Vi skulle ned 1000 høydemeter til og en strekning på en snau mil. Vi gikk og gikk og jeg trodde hele tiden at hytta lå rundt neste sving, den gang ei, men vi kom frem og jeg var veldig glad når jeg endelig kunne legge meg.
Kroppen hadde nok vært utfor en større belastning enn jeg trodde for morningen etter våknet jeg og kjente at underleppa var noe sår. Det var en underdrivelse. Jeg spurte Johanne om den var hoven, hun nikket og så bort. Gro begynte å gapskratte, det samme gjorde Line og Mona. Da jeg endelig fikk sett meg i speilet fikk jeg sjokk. Jeg kommer definitivt aldri til å prøve silikon i leppene.

Dette var siste dagen, vi skulle gå to etapper og vi kom ned til slutt. Jeg var så glad hver gang vi møtte noen at jeg var på vei ned og ikke på vei opp. Vi fikke signert Kilimanjaroboken, kokken fikk capsen min som takk og ble veldig glad. Mona og Gro delte ut tøy og sko. Etter hvert kom vi oss hjem. Da jeg tok av meg skoene viste det seg at jeg har satt rekord både i størrelse og i antall vannblemmer. Fordel å være med sykepleiere på tur, Gro tro til , så jeg fikk god pleie. Dusjen føltes himmelsk og vi haltet oss ned på en restaurant hvor vi feiret med ekte Kilimanjaro øl for ekte helter!


Fakta Tanzania
Største byer: Dar es Salaam (4 mill), Mwanza, Arusha, Tanga, Mbeya, Iringa, Moshi og Zanzibar By
Språk: Kiswahili og engelsk
Flateinnhold: 945 037 km2
Folketall: 37 millioner
Tidsforskjell: +2 timer i forhold til norsk vintertid - +1 time under sommertidsperioden
Kilimanjaro: 5895moh, ligger på grensen mellom Tanzania og Kenya
Praktisk:
KLM har flyvninger fra Norge til Kilimanjaro via Amsterdam. Det finnes en rekke operatører som ordner alt det praktiske for toppturen. Det er obligatorisk med guide og sherpaer. Det er flott å kombinere denne turen med safari i en av de mange nasjonalparkene eller hvile ut sår bein idylliske Zanibar.